Letoffes nettblogg

Jeg er ikke akkurat i utmerket fysisk form, men kroppen virker jo temmelig bra allikevel. Jeg beveger meg, tenker, tar avgjørelser og de tingene som ellers hører med til vår eksistens. Men all denne funksjonaliteten startet med en sædcelle og et egg som møttes. Jeg ble en celle som delte seg til to og så videre. All informasjon om sluttresultatet var i denne ene cellen. Fasinerende egentlig. Min lilletå og min luktesans har lite å gjøre med hverandre (når en ser bort fra tåfis) men allikevel var sporen til begge allerede klar allerede i mors liv. Dette etter evolusjon fra noe som også startet som en celle i havet for x antall millioner år siden. Under denne evolusjonen, når for eksempel øynene var i ferd med å utvikles måtte hjernen også utvikles samtidig for å motta signalene og omsette de i den informasjonen hjernen trenger. Hvordan kunne en organisme planlegge synssansen et sted der framme i utviklingen? Nå har ikke jeg satt meg så veldig inn i utviklingslære og slikt, men jeg synes det er et interessant spørsmål. Hva driver oss framover i utviklingen? Hva er den faktoren som styrer utviklingen, gikk ting bare helt amok etter livets opprinnelse, noe som har resultert i oss selv eller står det noe bak (Gud for eksempel). Jeg som de fleste mennesker blir drevet av blandt annet logikk og nyskjerrighet i tilnærmelsen til disse spørsmålene, men jeg bryr egentlig ikke hjernen min så ofte om slikt.